DIN 2503 og DIN 2501 er to forskjellige standarder designet av den tyske organisasjonen for standardisering (DIN) for flatsveiseflenser.Disse standardene definerer spesifikasjoner, dimensjoner, materialer og produksjonskrav forflensforbindelser.Her er noen av hovedforskjellene mellom dem:
Flensform
DIN 2503: Denne standarden gjelder forflate sveiseflenser, også kjent som flate sveiseflenser av platetype.De har ingen hevet hals.
DIN 2501: Denne standarden gjelder for flenser med hevet hals, slik som de med gjengede hull som brukes i flensforbindelser.
Tetningsoverflate
DIN 2503: Tetningsflaten til flate sveiseflenser er generelt flat.
DIN 2501: Tetningsflaten til hevede flenser har vanligvis en viss helning eller avfasning for å enkelt passe sammen med tetningspakningen for å danne en tetning.
Søknadsfelt
DIN 2503: Vanligvis brukt i situasjoner som krever økonomi, enkel struktur, men som ikke krever høy tetningsytelse, for eksempel lavtrykks rørledningsforbindelser for generelle formål.
DIN 2501: Egnet for bruksområder som krever høyere tetningsytelse, som høyt trykk, høy temperatur, høyviskositetsmedier, etc., fordi tetningsoverflatens design kan bedre matche tetningspakningen for å gi bedre tetteytelse.
Tilkoblingsmetode
DIN 2503: Generelt brukes flatsveising for tilkobling, som er relativt enkel og vanligvis festet med nagler eller bolter.
DIN 2501: Vanligvis gjengede forbindelser, som bolter, skruer, etc., brukes for å koble flenser tettere og gi bedre tetteytelse.
Gjeldende trykknivå
DIN 2503: Generelt egnet for bruk under lavt eller middels trykk.
DIN 2501: Egnet for et bredere spekter av trykknivåer, inkludert høytrykks- og ultrahøytrykkssystemer.
Samlet sett ligger hovedforskjellene mellom DIN 2503 og DIN 2501 standarder i utformingen av tetningsflater, tilkoblingsmetoder og aktuelle scenarier.Valget av passende standarder avhenger av spesifikke tekniske krav, inkludert trykknivåer, krav til tetningsytelse og tilkoblingsmetoder.
Innleggstid: 22. mars 2024
